De blå minuttene er et musikalsk forsøk på å fange stemningen i den blå timen – slik jeg har opplevd den mange ganger om høsten i Nord-Norge. Det er den trolske overgangen mellom natt og dag, når verden verken er lys eller mørk, men badet i et dempet, blått skjær.

Stykket henter inspirasjon fra både folkemusikk og jazz – to tradisjoner som rommer inderlighet, enkelhet og dybde. Enkle, vakre melodier står i sentrum, og åpningen bærer med seg følelsen av et landskap som våkner, eller stilner, i det blå.

De blå minuttene is a musical attempt to capture the atmosphere of the blue hour – as I’ve experienced many times in the autumns of Northern Norway. That quiet, magical moment when it’s neither night nor day, but the world is wrapped in a soft, bluish glow.

The piece draws inspiration from two musical traditions: folk music and jazz – both rich in simplicity, sincerity, and depth. Gentle, beautiful melodies take center stage, and the opening evokes the stillness of a landscape either waking or fading into the blue.

Musikk skrevet til historien Pingvinene av Sebastian Aasen Solli. Se egen prosjektside.

Music composed for the stury The Penguins by Sebastian Aasen Solli. See dedicated project page for more details.

Komponert i 2016 på bestilling av den norske treblåsertrioen Koniro, er Moonshot en leken 11-minutters reise ut i verdensrommet. Både fantasifull og lunefull, lar dette tre-satsige verket hver og en av instrumentalistene få skinne, samtidig som det skaper eventyrlige teksturer og harmonier. Fremført i Oslo samt på flere skandinaviske festivaler, har Moonshot blitt hyllet som en glede å lytte til, og en fryd å spille.

Commissioned in 2016 by the Norwegian woodwind trio Koniro, Moonshot is a whimsical 11-minute journey into space.  Both imaginative and mischievous, this three-movement work allows each of the instrumentalists to shine in addition to forging fanciful textures and harmonies.  Performed in Oslo as well as at several Scandinavian festival concerts, Moonshot has been acclaimed as a joy to listen to, and a delight to play.  Take a listen!

I en verden av kaos må vi omfavne det uforutsigbare. Plutselig er ikke virkeligheten slik vi trodde det var. Vi våkner opp til en ny dag som blir mer og mer ukjent og vi mister komforten av forutsigbarhet. Verden er…less obvious

In a world of chaos, we must embrace the unpredictable. Suddenly, reality is no longer what we thought it was. We wake up to a new day that grows increasingly unfamiliar, and we lose the comfort of predictability. The world is... less obvious

Endured – Playing with toys (Throwing them away. And finding them again) – In the End er et lekent, tredelt verk hvor hver sats er som et bilde – du kan henge dem opp i hvilken rekkefølge du vil, eller nyte dem hver for seg.

Alt starter med leken. For de fleste musikere – og kanskje for deg også? – er det nettopp der musikken begynner. I å spille.

• "Endured" er som en seig, søkende penselstrøk fra klarinetten, mens fløyte og fagott prøver å finne balansen – som to tynne linjer som danser rundt den store, tunge.

• "Playing with toys..." handler om utforsking. Samme ideer dukker opp igjen og igjen – men med ny belysning, nye farger. Som barn som finner på nye regler for gamle leker.

• "In the End" er en reise innover – vi klatrer sakte inn i en hul, opplyst trestamme, nysgjerrige på hva som finnes innerst inne.

Så ta et steg tilbake, åpne ørene – og nyt utstillingen.

Endured – Playing with toys (Throwing them away. And finding them again) – In the End is a playful three-part piece, where each movement feels like a painting. You can hang them in whatever order you like—or simply enjoy them one by one.

It all begins with play. For most musicians—and hopefully for you too—that’s where music lives: in the joy of playing.

• "Endured" is a heavy, searching line drawn by the clarinet, while the flute and bassoon dance around it—like two thin strokes trying to guess where the thick one will go next.

• "Playing with toys..." is about exploration. Motifs return, but they’re lit differently each time—like kids turning familiar toys into something new, just by changing the rules.

• "In the End" is a slow journey inward—into a hollow, glowing tree trunk. We’re drawn in, curious to see what waits at the end.

So take a step back, open your ears—and enjoy the exhibition.

Sequencer er et verk for treblåstrio inspirert av elektronisk musikk og synthesizere, der klassiske musikere utforsker moderne uttrykk. Elementer fra EDM, filmmusikk og spillestetikk – som sidechaining, filtersweeps og datagenerert rytmikk – kombineres med et ufravikelig tempo, som et klicktrack. Musikerne presses til å frasere med maskinell presisjon, i et teknisk krevende verk som stiller spørsmål ved noe så enkelt som: Når får en sequencer egentlig puste?

Sequencer is a work for woodwind trio inspired by the world of synthesizers, inviting classical musicians to explore electronic soundscapes. Drawing on elements from EDM, film scores, and video game aesthetics—such as sidechaining, filtersweeps, and algorithmic rhythms—the piece demands machine-like precision and follows an unrelenting tempo, like a click track. Technically challenging, it poses a playful question: how often does a sequencer really need to breathe?

Da han fikk i oppdrag å skrive musikk for Koniro, vendte han blikket mot et lite omtalt kapittel i norsk naturhistorie: den nordnorske kamelen i Akkarfjord. Derfra åpnet det seg en hel katalog av eksotiske arter som formelt er klassifisert som «fremmede» i norsk fauna. Fellesnevneren er bemerkelsesverdig: Ingen av dem har naturlige fiender.

Planen var en serie korte satser – et slags personlig Carnival of the Animals. Men før urfremføringen måtte han konstatere at den første satsen likevel ikke ble om noe uvanlig dyr, men om det mest alminnelige – og mest rovdyraktige – av dem alle: mennesket.

– Jeg ville unngå å skrive fra betrakterens posisjon, han som kan le og riste på hodet. I stedet prøvde jeg å være en av dem. Fordi jeg er en av dem. Passe selvhøytidelig og pompøs.

Satser om minken, moskusen, kamelen og villsvinene kommer senere. Man kan si de er på vei, på samme måte som villsvinflokken i Østfold.

When commissioned to write music for Koniro, he turned to an often overlooked chapter of Norwegian natural history: the North Norwegian camel of Akkarfjord. From there, a whole catalogue of exotic species revealed itself – all formally classified as “alien” to the Norwegian fauna. What they share is remarkable: none of them have natural enemies.

The plan was a series of short movements – a kind of personal Carnival of the Animals. But before the premiere, he realised the first movement would not be about an unusual creature at all, but rather about the most ordinary – and most predatory – of them all: the human being.

I wanted to avoid the safe position of the observer – the one who points, laughs, and shakes his head. Instead, I tried to be one of them. Because I am one of them. Suitably self-important and pompous.

The movements about the mink, the musk ox, the camel, and the wild boar will follow. One might say they are already on their way – much like the wild boar herd in Østfold.

I årene som ledet opp til denne komposisjonen hadde jeg utforsket hvordan musikk kan balansere mellom populære sjangre som pop, soul og hiphop, og mer smale uttrykk som jazz.

Jeg var fascinert av spenningen mellom det umiddelbart fengende og det mer utfordrende – og hvordan disse verdener kan forsterke hverandre når møtet springer ut fra ren musikalsk nysgjerrighet.

Verket jeg skrev for Koniro tok utgangspunkt i elementer fra hip hop, soul, jazz og klassisk musikk, og utfordret både trioen og meg selv på sjanger.

Målet var å skape musikk som både groovet, rommet romantiske partier og bar et sterkt melodisk tema, samtidig som jeg utnyttet det fargerike klangspekteret i besetningen.

Trioen, med sin rytmiske styrke, tekniske presisjon og åpne tilnærming til sjangre, ga meg frihet til å leke, utforske og la musikken puste.

​​In the years prior to writing this, I had explored how music can balance between popular genres like pop, soul, and hip hop, and more niche worlds such as jazz.

I was fascinated by the tension between the instantly engaging and the more challenging—and how these worlds can enrich each other when the meeting grows from pure musical curiosity.

The piece I wrote for Koniro drew on elements from hip hop, soul, jazz, and classical music, challenging both the trio and myself across genres.

My aim was to create music that grooves, holds romantic passages, and carries a strong melodic theme, while making full use of the ensemble’s vivid spectrum of colors.

The trio’s rhythmic vitality, technical finesse, and openness to different styles gave me the freedom to experiment, explore, and let the music breathe.

Jeg skrev et verk for Koniro i tre satser – en liten suite basert på tre ulike slåttetyper fra hardingfeletradisjonen: en lyarslått, en gangar og en springar.

Komposisjonen springer ut av det rytmiske særpreget i disse slåttetypene, der første sats beveger seg i fripuls, den andre i en drivende 6/8-delstakt og den tredje i en dansende 3/4.

I tillegg til rytmen utforsket jeg hvordan tradisjonelle forsiringsteknikker fra hardingfelemusikken kunne oversettes til Taffelpikenes unike besetning, og skape nye klanglige møter mellom tradisjon og samtid.

I composed a three-movement suite for Koniro, inspired by three distinct dance types from the Hardanger fiddle tradition: a lyarslått, a gangar, and a springar.

The piece grows out of the rhythmic character of these dances, with the first movement in free pulse, the second in a flowing 6/8, and the third in a lively 3/4.

Beyond rhythm, I explored how the ornamentation techniques so characteristic of Hardanger fiddle music could be translated into Taffelpikene’s unique instrumentation, creating new soundscapes where tradition meets the present.

Norrøn mytologi slutter ikke å fascinere. Det er en uuttømmelig kilde til inspirasjon.

Når Taffelpikene spurte meg om å lage noe kom ideen ganske fort:

Frøya og hennes to døtre. Som Taffelpikene (Koniro) var de også en trio.

Krigs-, fruktbarhets- og fruktbarhetsgudinnen Frøya, datter av Njord og gift med

Od/Odin. Sammen fikk de de vakre døtrene Hnoss og Gersemi. Frøya gråt tårer av rødt

gull da Od forlot henne.

Frøyas bolig i Åsgard het Folkvang og dit kom halvparten av krigerne som døde i strid.

Den andre halvparten kom til Valhall. Frøya fikk som vanlig var den tiden mange navn

og hun reiste rundt med en vogn trukket av to hannkatter.

Fortellingen om Frøya og miljøet omkring henne er veldig fargerik og surrealistisk og vil

kunne egne seg godt for barn og ungdom.

Musikken vil bli holdt i en musikantisk stil, lett diverterende med bråe kast og

skiftninger. Vil at musikken skal være overraskende, lett rocka og lekende og

billedskapende.

Jeg har fra tidlig alder vært interessert i norrøn mytologi og har tidligere skrevet musikk

inspirert av tiden og historiene.

Norse mythology never ceases to fascinate. It is an inexhaustible source of inspiration.
When Taffelpikene (Koniro) asked me to create something, the idea came quite quickly:
Freyja and her two daughters. Like Taffelpikene, they were also a trio.

Freyja, the goddess of war and fertility, daughter of Njord and married to Od/Odin.
Together they had their beautiful daughters Hnoss and Gersemi. Freyja wept tears of red gold when Od left her.

Freyja’s home in Asgard was called Folkvang, and it was there that half of the warriors who fell in battle were received. The other half went to Valhalla. As was common in those times, Freyja had many names, and she travelled in a chariot pulled by two male cats.

The story of Freyja and the world around her is rich in colour and surreal imagery, and lends itself well to children and young people.
The music will be written in a lively, playful style—lightly diverting, with sudden turns and shifts. I want the music to be surprising, slightly rock-tinged, playful, and strongly evocative.

From an early age I have been interested in Norse mythology and have previously composed music inspired by its era and stories.

Som komponist søker jeg rom der musikerne og jeg kan møtes på nye steder – utenfor sjangre og vaner – og sammen utforske ukjent terreng.

Med en bakgrunn som spenner over folkemusikk, jazz og improvisasjon, liker jeg å skape klangverdener der instrumentene får uvanlige roller: en fløyte som spiller basslinjer, en fagott som munnharpe, en bassklarinett som klinger som en didgeridoo, eller stemmer som farger klangen gjennom instrumentene.

Jeg arbeider ofte med rytmiske sykluser og overlappende polyrytmer, inspirert av folkemusikkens idéverden, men uten å binde meg til et uttrykk.

Taffelpikenes uvanlige besetning og mangfold av instrumenter åpner et helt landskap av klang og muligheter.

Deres virtuositet, lydfølsomhet og nysgjerrighet gir musikken sårbarhet og liv, og sammen kan vi finne de boblende, udefinerbare sonene hvor nye musikalske verdener oppstår.

As a composer, I seek spaces where the musicians and I can meet in uncharted territory—beyond genre and habit—to explore the unknown together.

With a background spanning folk music, jazz, and improvisation, I create sonic landscapes where instruments take on unusual roles: a flute carrying bass lines, a bassoon echoing like a jaw harp, a bass clarinet evoking a didgeridoo, or voices resonating through the instruments.

My work often revolves around rhythmic cycles and overlapping polyrhythms, drawing on folk-inspired concepts yet avoiding a single stylistic frame.

Taffelpikene’s unique instrumentation and wealth of doubles open a vast field of timbral possibilities.

Their virtuosity, sensitivity, and openness bring vulnerability and vitality to the music, allowing us to discover those bubbling, undefinable spaces where new sound worlds emerge.

Stykket tar form rundt tritonusintervallet, som et svakt ekko som vokser frem fra tonen A.

De små, snirklete linjene slynger seg som recitativer mellom de gjentatte sprangene – en musikalsk vandring uten faste holdepunkter.

Kanskje er dette en fri, langstrakt improvisasjon over en ukjent standardlåt,

eller et uendelig forspill til en melodi som handler om det evige temaet: «hjerte og smerte».

The piece unfolds around the tritone interval, like a faint echo emerging from the note A.

Slender, winding lines weave through the recurring leaps, drifting like a musical recitative without a fixed anchor.

Perhaps it is a long, free improvisation on an unknown standard,

or an endless prelude to a melody that speaks of that timeless theme: “heart and sorrow.”

I stykket jeg har skrevet for Koniro fortsetter jeg min utforskning av kvarttoner og naturtonerekken.

Jeg leter etter klangene som oppstår mellom instrumentene, søker ytterpunktene, utfordrer meg selv – og vokser som komponist.

Med røtter i folkemusikk, jazz og improvisasjon, og med Messiaen, Xenakis og Ligeti som veivisere, er jeg på evig jakt etter nye, boblende lyder:

klanger som kiler i ørene og som er en fryd å spille.

In the piece I composed for Koniro, I continue my exploration of quarter tones and the natural overtone series.
I search for the resonances that emerge between the instruments, reach for the extremes, challenge myself – and grow as a composer.
With roots in folk music, jazz, and improvisation, and guided by the spirits of Messiaen, Xenakis, and Ligeti, I am on an endless quest for new, sparkling sounds:
timbres that tickle the ear and are a joy to play.

Sterkt inspirert av den nordiske jazzscenen – og av Ali Smiths årstidsromaner, som hver åpner et eget sanselig rom – opplevde jeg det som utrolig spennende å skrive et verk for tre klassiske musikere.

Å komponere for fløyte, klarinett og fagott ble en unik mulighet til å utforske nye harmoniske, rytmiske og klanglige landskap, der melodiene kunne forandre karakter som årstidene skifter farger.

Verket tok form som en tre-satsig suite, der jeg lekte med kontraster mellom det vakre og det røffe, det rytmiske og det svevende, og lot melodiene klinge ulikt gjennom de tre instrumentene.

Selv om trioen kun bestod av melodiinstrumenter, fant jeg kreative løsninger som lot meg hente frem det harmoniske og rytmiske språket fra jazzen.

Arbeidet ble et møtepunkt mellom min bakgrunn i jazz og Koniros klangverden – og som i Ali Smiths romaner oppstod nye nyanser hver gang lyset skiftet.

Deeply inspired by the Nordic jazz scene – and by Ali Smith’s seasonal novels, each opening its own sensory world – I found it exhilarating to compose a work for three classical musicians.

Writing for flute, clarinet, and bassoon became a unique opportunity to explore new harmonic, rhythmic, and timbral landscapes, where melodies could shift character like the changing seasons.

The piece emerged as a three-movement suite, playing with contrasts between the beautiful and the raw, the rhythmic and the weightless, while allowing the same melody to transform through the trio’s varied colors.

Even with an ensemble of only melodic instruments, I discovered creative ways to weave in the harmonic and rhythmic language of jazz.

The collaboration became a meeting point between my jazz background and Koniro’s sound world – and, as in Ali Smith’s novels, new shades appeared each time the light changed.

Forestillingen utspiller seg på Skálholts urgamle marker hvor det har stått en kirke siden år 1000. Fortellingen ble satt sammen til festivalen i 2022 av komponistene, skuespiller Ingunn Lára Kristjánsdóttir og Koniro (Taffelpikene den gang).

Sólsekvía, en livlig og viljesterk jente, forteller om de merkelige hendelsene hun opplevde i Skálholt sist sommer. På biltur på landet med bestemoren blir hun skuffet og sint når de stopper i Skálholt og besøker kirkemuseet i stedet for å dra rett for å kjøpe is. Mens hun sitter og furter alene i kirken, begynner det å skje underlige ting: blomster spirer opp av gulvet, fluer svermer rundt henne, og fugler flyr inn når hun åpner dørene. Skremt reagerer hun med å trampe på blomstene, jage fluene og rope til fuglene – helt til de begynner å snakke til henne. De forklarer at naturen ikke er farlig og at planter og dyr ikke liker å bli skadet; de var bare nysgjerrige. Til slutt våkner også kirken til liv og snakker med henne om naturen. Historien ender med at de blir venner, og bestemoren kommer tilbake – endelig på vei for å kjøpe den etterlengtede isen.

The performance takes place on the ancient grounds of Skálholt, where a church has stood since the year 1000. The story was created for the 2022 festival by the composers, actress Ingunn Lára Kristjánsdóttir, and Koniro (then known as Taffelpikene).

Sólsekvía, a lively and strong-willed girl, recounts the strange events she experienced in Skálholt last summer. While on a countryside drive with her grandmother, she becomes upset when they stop at Skálholt and visit the church museum instead of going straight for ice cream. Left to sulk inside the church, Sólsekvía witnesses surreal happenings: flowers sprout from the floor, flies swarm around her, and birds fly in when she opens the doors. Frightened, she reacts aggressively, until the flowers, flies, and birds begin speaking to her, explaining they mean no harm and that nature shouldn’t be feared or hurt. Even the church itself joins the conversation. By the end, Sólsekvía befriends them all, and her grandmother returns—finally taking her to get the long-awaited ice cream.

“A New Spring Will Come” er en sammensmelting av klassisk minimalisme og jazz. Komposisjonen bruker sparsomt musikalsk materiale, med begrenset harmoni, langsom utvikling gjennom gjentakelser, og lineær form. Den inneholder rytmiske og metrisk forflytning samt polymeter, krydret med dissonanser og jazz-elementer som solopartier.

Inspirasjonen kommer fra naturen. Åpningen er kald og dissonant, som vinters siste sukk, før dryppelydene varsler snøsmelting. Musikkens lange, flytende melodilinjer skildrer naturens oppvåkning: blomster som blomstrer, dyr som våkner, og vårens livskraft. Nye melodiske motiver maler et bilde av ville dyr som hilser våren velkommen.

Våren symboliserer nytt liv, håp og nye begynnelser. Jeg håper lytterne kan kjenne denne naturens oppvåkning gjennom musikken.

“No winter lasts forever.
A new spring will come.
A new light will shine,
And a new day will dawn.”

“A New Spring Will Come” blends classical minimalism with jazz. It uses sparse musical material, limited harmonies, and slow development through repetition, structured linearly. The piece features rhythmic and metric displacement, polymeter, and jazz elements like solo passages, enhanced with dissonances.

Inspired by nature, the cold and dissonant intro represents winter’s last gasp, followed by dripping sounds signaling melting snow. Long, flowing melodies depict nature awakening—buds bursting, flowers blooming, animals stirring. New motifs paint scenes of wild animals welcoming spring.

Spring symbolizes new life, hope, and beginnings. I hope listeners will feel this natural awakening through the music.

“No winter lasts forever.
A new spring will come.
A new light will shine,
And a new day will dawn.”

Temaet for verket tar utgangspunkt i sterke farger og tydelige mønstre: knallgult, mørk lilla, hvite bobler på lyseblå bakgrunn, samt grønne og rosa skråstreker side om side. Musikken leker med assosiasjonene disse fargene og mønstrene vekker, og åpner også for visuelle elementer under konserten, for eksempel gjennom spesifikke klesplagg som kan brukes i fremføringen.

Verket får en samlet varighet på rundt 15 minutter og består av flere korte satser, der hver sats tolker én farge eller ett mønster. Musikken bygges opp med mulighet for variasjon i parametre som tempo, tempoendringer, pauser og frasering, og åpner også for improvisasjon der det føles naturlig. Uttrykket tar utgangspunkt i en kontrapunktisk tilnærming, tilpasset en treblåstrio.

The work is built around a theme of bold colours and clear, distinctive patterns: bright yellow, deep purple, white bubbles on a light blue background, and green and pink diagonal stripes side by side. The music draws on the associations these colours and patterns evoke, and also allows for visual elements during the performance—for instance, through specific garments worn on stage.

The piece has a total duration of about 15 minutes and is divided into several short movements, each interpreting a single colour or pattern. The musical material is designed to allow variation in parameters such as tempo, tempo changes, pauses, and phrasing, and also opens the door for improvisation where it feels natural. The overall expression is shaped by a contrapuntal approach, tailored to a woodwind trio.

Stykket bygger på tre motiver: et dypt og jordfast, et varmt i midtregisteret og et lyst i det høyeste registeret. Først presenteres de hver for seg, før de to øverste møtes, flettes sammen og utvikles i kontrapunkt. Det dype motivet vender tilbake som en rolig kontrast og leder til et nytt parti.

Klarinettens smidige registerskift er drivkraften i musikken. Stykket er skrevet for Sarah Nordal Strand i Koniro, som en følgesvenn til Farger i ensemblets repertoar.

The composition revolves around three melodic motifs: one deep and grounded, one warm in the middle register, and one bright in the highest register. At first they appear separately, then the two upper motifs meet, intertwine, and develop contrapuntally. The deep motif returns as a calm contrast, leading into a new section.

The clarinet’s agile shifts between registers serve as the music’s driving force. The composition was written for clarinetist Sarah Nordal Strand of Koniro, intended as a companion to Farger in the ensemble’s repertoire.